Kommer tid…

Nå skal gutten begynne på skole! Fra og med mandag 29.august begynner jeg på Sonans Privatgymnas, og skal ta generell studiekompetanse. Jeg måtte tilslutt ifinne meg med nederlaget mot kroppen min og alle de revmatiske greiene jeg har arvet, så nå skal jeg satse på gode karakterer og søke meg inn på  Bachelor i Sosialantropologi ved Universitetet i Tromsø til neste år.

Har siden sist vært på rikshospitalet i møte med Kjersti igjen. Denne gangen gikk det også utrolig bra! Hun virket kjempeglad og fornøyd med endringene så langt! Hun la merke til mørkere stemme og en tydelig økt skjeggvekst! Vi snakket litt om kjærligheten i en slik prosess som dette og det var ikke nødvendigvis en dårlig ting at det ble slutt mellom meg og x’en min, fordi at når/hvis jeg møter ei ny jente viser det at jeg takler min nye væremåte veldig bra, og at jeg klarer å skape nye relasjoner som mann.

Jeg har stått til alle forventningene på riksen, og det ser så bra ut fremover at jeg har fått to nye timer, en i oktober og en i november, hvor jeg skal få forberedende informasjon og litt mer kunnskap om kirurgi og resultater av kirurgien. De synes at jeg ennå er litt “omfavnsrik”, men om jeg klarer å gå ned noen kilo til, så setter de meg opp på venteliste til operasjon av overkropp og fjerning av forplantningsorgan, så vil jeg da få time på den av de som blir ledig på kirurgisk etterhvert.

Ting ordner seg, og jeg elsker det! Har forresten skiftet på navnet mitt litt. Jeg ble så lei av at de fleste tror jeg heter Mikkel, så jeg har endret stavelsen til Mihkku, som uttales Mikko, og er den samiske utgaven av Mikke.

Håper alle har hatt en fin sommer, og lykke til med skole for alle “nybakte” studenter!

 

Hva om jeg ikke strekker til?

Det har skjedd mye siden forrige innlegg, ikke med tanke på testosteronet tror jeg, men ellers i livet mitt.

Jeg er fortsatt singel, og klarer meg faktisk utrolig bra. Da det skjedde var jeg egentlig veldig redd for at jeg ikke skulle klare meg uten henne, men jeg har lært å kjenne meg selv på en helt annen måte igjen. Jeg har ikke vært “alene” på 5 år, og det skal sies at det er litt godt også. Jeg innså aldri hvor avhengig man blir av å ha en person tilstede hele tiden. Man blir så sårbar føler jeg… Med tiden har jeg klart å bygge opp et immunforsvar for ting som kan såre meg, både for folk, tanker og følelser. Det er mye lettere å bare si “fuck det” og gi faen i å bry seg så mye som jeg ville gjort før.

Når det kommer til kjærlighet i en prosess som dette, er det selvfølgelig noe som kan være en vanskelig ting å opprettholde om du allerede er i et forhold. Men når man er singel, føler jeg at det kan bli vanskelig å slippe “guarden” og falle for noen andre. Det er ikke sikkert at det er slik for alle, men det er slik jeg tenker. På en måte ville det vært enklere å gå tilbake til det jeg hadde, fordi det var aksept for prosessen der… men da vil man aldri få vite om jeg faktisk klarer meg uten det jeg hadde. Denne prosessen starter et nytt liv, ting forandrer seg rundt meg og ting forandrer seg i meg. Tanker og følelser endres i takt med tiden, og man får nye lyster og behov for fremtiden. Men… tanken om å kanskje falle for ei ny jente er skremmende.

Nå er folk rundt meg kommet til et stadie hvor saken at jeg er nå er en mann er helt naturlig for de. Det er ingen som stiller spørsmål til det, hverken venner eller nye bekjente. Jo mer naturlig det har blitt for de rundt meg, jo mer naturlig har det blitt for meg. Det viser jo også at aksept hos folket gir aksept hos meg. Det er lettere for meg å akseptere det jeg gjør, og det fører til at jeg slapper mer av og er ikke lenger redd for hva folk kan se og tenke om meg. Helt til jeg kommer til tanken på å like en ny jente. Da tenker jeg alt for mye på hva jeg går igjennom.  Det fører til at jeg blir redd for å ta steget og be ei jente ut fordi jeg rett og slett er redd for å brenne meg på grunn av det jeg går igjennom. Jeg er redd for at jeg kanskje ikke strekker til jentas behov på det intime plan.

Det er nå folk pleier å si “ja, men om jenta ikke aksepterer deg og det du gjør er det ikke verdt å ha henne i det hele tatt” osv osv. Det er sant, og jeg vet det selv. Men likevel, om jenta aksepterer det, vil jeg fortsatt være redd for å ikke strekke til. Det er ikke noe som bare kan skyves under en stol og la vær å nevne, for det slik er det bare. Det er slik jeg tenker, og slik jeg føler. Sånn som jeg ser det, vil jeg heller la vær å finne noen nye for å slippe å brenne meg på det, men det kan jo bare være meg. Det er ikke dermed sagt at alle gjør det.

Utenom tanker og følelser for denne gang, har jeg fått meg sesong jobb i firmaet til husverten. Hun er i mammapermisjon etter å ha født en velskapt liten jente, så nå stepper jeg inn å maler hus så lenge de trenger meg. Det er ikke fast jobb, men det er da en start! Hormonene funker som de skal, stemmen blir mørkere, skjeggveksten øker, fettet i kroppen fordeler seg og muskler kommer til synet! Har ny time på rikshospitalet neste onsdag for check-up for å se hvordan ting har gått så langt.

Ellers håper jeg folk har hatt en fin sommer sålangt, og ønsker alle en riktig god sommer videre!

God sommer fra meg og onkelkidsan! =)

Tanker

Jeg ble sittende å fundere litt idag på hvordan jeg har forandret meg på disse 10-11 ukene som har gått siden jeg fikk min første testosteron-sprøyte. Det jeg kom frem til var at det har jo faktisk skjedd en del endringer som jeg ikke legger så veldig godt merke til der og da, men jeg tenker litt over det i ettertid.

Før var jeg veldig flink til å trøste mine venner om de var lei seg for noe, og jeg var alltid veldig flink til å si de rette tingene og muntre de opp. Jeg vet ikke om det er pga hormonene, men jeg føler jeg har mistet den egenskapen. Jeg ville “normalt sett” blitt veldig lei meg på vennen min sine vegne om han/hun var veldig lei seg, og prøvd det jeg kunne for å hjelpe. Det fungerer ikke slik lenger. Jeg tar ikke følelsene så mye inn over meg nå som før, og jeg føler vel egentlig at ting blir veldig ubehagelig om noen gråter foran meg. Det hender at jeg blir sittende å lure på hva i alle dager jeg bør gjøre for noe.

Her for en stund siden tok jeg meg selv i å høres ut slik som alle andre “jaja, det går bra, det ordner seg” når ei venninne satt foran meg å gråt og var oppriktig lei seg for noe. Som regel ikke det man har lyst til å høre fra en av sine nærmeste venner som alltid har hatt noe bedre å si enn akkurat det. Jeg følte etterhvert at jeg kunne sikkert virket veldig overfladisk når jeg satt der, men innerst inne visste jeg faktisk ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Det hele ble bare veldig kleint for meg, og det gikk ikke inn over meg slik som det ville gjort for 6mnd siden f.eks, og jeg ble bare sittende å se rundt omkring i rommet i mangel på bedre ord enn “hmm, ja..men det går bra”.

En annen gang var det noen som ville prate med meg for å få lettet på hjerte, og delte sine frustrasjoner og problemer. Jeg klarte ikke følge helhjertet med, og tenkte på alt mulig annet mens hun pratet. Jeg så at munnen hennes bevegde seg, og hørte at hun snakket, men jeg koblet ikke noe av det hun sa. Der ble jeg også bare sittende å nikke, og si “ja, mm, skal ikke være lett” osv. Da hun var gått, så klarte jeg ikke huske noe av det hun hadde sagt på hele den tiden vi satt og hun pratet.

Dette har fått meg til å lure på om jeg kommer til å bli en “kaldhjertet jævel” med tiden, eller om dette er noe som vil stabilisere seg etterhvert… Jeg vil jo ikke virke som en ufølsom drittsekk overfor de jeg bryr meg om.

Hmm…

10 uker på testo

Nå har gutten rundet 10 uker på testosteron, and I’m still going strong!

Først vil jeg bare beklage veldig for at jeg er helt rævva på oppdateringer for tiden. Det hender at jeg ikke har internett bestandig, og etter at jeg flyttet til Tromsø igjen har dagene gått i ett, og da har bloggen blitt nedprioritert. Beklager så meget til de som faktisk orker å følge med! Takk til Lena som pusher på og sir ifra!

Stemmen min har nå blitt noe mørkere fra sist gang, og venner som jeg kanskje ikke har pratet med på ganske lenge som ringer meg kjenner meg ikke igjen på stemmen! Det er litt morsomt! Til og med lillesøsteren min trodde ikke at det var meg hun snakket med da hun ringte meg for en ukes tid siden. Jeg merker kun endringer på stemmen når jeg sitter å spiller gitar og skal synge litt… det funker dårlig å synge midt i stemmeskiftet fant jeg ut av. Jeg sprekker på stemmen i de lysere tonene og høres litt ut som Zed i Politiskolen fra tid til annen!

Skjeggveksten kommer seg veldig! Har nå fått tettere skjeggvekst under haka, og nå de siste ukene har jeg merket at kinnskjegget blir tydeligere og tydeligere, og jeg har fått mere “dun” på kinnene. Det er ikke særlig til vekst på barten ennå da, men det synes jeg er helt greit. Håret på armene er blitt mørkere og jeg har også fått veiviser på magen. Tror hårstråene er blitt tykkere også, for det kjennes ikke mykt ut slik som legghår osv har kjentes ut før. Det er blitt mer stritt om dere skjønner?

Mentalt sett har hormonene gjort større endringer enn jeg hadde trodd de kom til å gjøre. Som jeg sikkert sa i forrige innlegg så har jeg plutselig fått en evne til å distansere meg selv vekk fra følelsene mine. Jeg blir ikke lei meg for ting jeg før ville blitt lei meg for, og jeg har lettere for å bare gi faen føles det ut som. Humøret svinger litt, og følelsene svinger enda mer. Ene dagen føler jeg en ting, og dagen etter noe helt annet… Det er litt frustrerende og slitsomt til tider. Det har også ført til at jeg gjorde det slutt med kjæresten min gjennom 5 år. Jeg forklarte henne hva som skjer med hodet mitt og tankene mine, og jeg føler at jeg kunne såret henne på så veldig mange andre og verre måter om vi fortsatt hadde vært sammen, enn slik jeg såret henne da jeg sa at det var kanskje best å gå hver for oss for en stund. Fantastisk som denne jenta er, så viste hun forståelse for det, selv om hun ble veldig lei seg, men hun sa at hun fremdeles ville være en del av livet mitt uansett hvordan dette går. Hun ville være min bestevenn, og stille opp og støtte meg gjennom alt, kjæreste eller ei. <3 Det setter jeg så utrolig stor pris på, og jeg håper at når ting roer seg til sinns, så vet jeg mer om hva jeg føler og hvor jeg står i forhold til henne og oss.

På familiefronten føler jeg har jeg har fått et mye nærmere bånd med storebroren min enn jeg noensinne har hatt før. Han presterte faktisk å si til meg igår at tiltross for alt jeg har vært igjennom og må igjennom fremover, som sikkert ikke er så lett… så er han veldig glad for at ting har vært og er slik som de er, for det har gjort at han har fått verdens beste lillebror! Vi finner på ting sammen, han er ofte på besøk og prøver å hjelpe så godt som det går. Det synes jeg er veldig fint, for jeg har ikke hatt så godt kontakt med søsknene mine før, så jeg tipper det er vel en mening med alt som skjer! Det virker også som om moren min er blitt mer åpen om situasjonen min, da hun omtaler meg som sin sønn!

Før jeg avslutter så vil jeg nevne noe som kanskje ikke har kommet så veldig tydelig frem tidligere i denne bloggen; nemlig Viljestyrke. Det har kanskje virket som at det igrunn ikke er så vanskelig å komme gjennom nåløyet på riksen osv. Men ikke ta det for gitt. Det handler om å være viljesterk for å få det til! Jeg jobbet hardt for å klare det, og jeg gikk blant annet ned 30kg på åtte måneder for å vise dem at jeg mente alvor med dette. De kunne si akkurat hva de ville, men de skulle IKKE få lov til å si at jeg ikke prøver hardt nok!

Mye av det de rauser utav seg på rikshospitalet kan være veldig sårende for noen, men da må man være sterk å vise at det ikke påvirker deg! Jeg tror de prøver bevisst å bryte litt på nervene for å se hvor lett du kan havne tilbake i en mulig depresjon, rett og slett for å finne ut om du er forberedt nok på å gå igjennom en prosess som dette. Det er ikke enkelt bestandig, og vær forberedt på at ting kan gå galt. Det kan ta veldig mye lengere tid enn nødvendig fordi man kanskje ikke har livet helt på stell når man kommer til riksen og ber om å få starte på et kjønnskifte.

Vær sterk, vær deg selv, vær 200% sikker på at du vet hva du vil!

5 uker på testosteron

Tiden på testo har gått ganske fort siden første sprøyte og i neste uke får jeg sprøyte nummer to.

Det har allerede skjedd noen endringer på disse fem ukene, både psykisk og fysiske. De fysiske endringene har begynt å vise seg på lår, legger, overarmene og skuldrene mine. Det er hvertfall de jeg selv kan se endringer på. Det er da fettfordelingen i kroppen jeg tenker på. Nakkemusklene mine er betydelig mye mer synlig nå enn for 5 uker siden, samt leggmuskler og nå de siste dagene har jeg lagt merke til synligere muskelmasse på overarmene.

Stemmen har også endret seg og jeg begynner å bli mørkere. Snakket med en kompis (som for tiden er under utredning på rikshospitalet) på telefonen her om dagen, og det første han sa når han hørte stemmen min var “Dæven kor mørk stemme du har fått!”. Og det lover jo godt! Jeg har ikke hørt så stor forskjell selv egentlig, men jeg hører jo stemmen min hver dag, så det kan jo være derfor at jeg ikke tenker så mye over det. Den ene gangen jeg oppdaget at stemmen hadde endret seg en smule var da jeg skulle spille gitar og synge litt.. og jeg pleier som regel spille med capo i 5. bånd på gitaren for å kunne synge i min “normale” tonehøyde.. men det funket ikke like bra lenger, jeg  trudde jeg skulle kveles! Det ble alt for lyst for meg! Så jeg måtte ned på 2.bånd for å i det hele tatt få det til! Det er gøy da!

Skjeggveksten har økt ganske radig, og jeg merker nå at jeg begynner å få litt stubber på kinnene. Så langt har jeg kun hatt “mye” skjeggvekst under haka (som vist på bilde i forrige innlegg) , og litt kinnskjegg. Også har jeg lagt merke til det typiske pubertetstegnet da, uren hud. Det er en pain in the ass, men trøster meg med at det går over og jeg er blitt veldig flink til å rense ansiktet osv for å holde kviser og slikt på det minimale.

Psykiske forandringer jeg har lagt litt merke til, men som jeg ikke vet helt sikkert om det skyldes hormonene er at jeg glemmer ting veldig mye lettere nå enn før. Og jeg lurer på om det ligger noe i det at “mannfolk kan ikke gjøre to ting på engang”, for det har plutselig blitt vanskeligere å gjøre mer enn en ting samtidig… hehe!

De siste ukene har jeg også begynt å drømme veldig mye når jeg sover. Det er ofte merkelige drømmer som ikke gir noe mening for meg i det hele og det store, og veldig mange rare og morsomme drømmer. Jeg kan tenke meg frem til at det skyldes veldig store endringer i hverdagen i tillegg til hormonene.

Følelse messig har det også endret seg litt da jeg synes jeg har begynt å distansere meg fra følelsene mine. Ting som kanskje gikk inn på meg før, bryr jeg meg ikke noe om nå. Jeg blir ikke lei meg lenger for å høre noe jeg vet jeg hadde blitt såret av å høre tidligere f.eks. Det går ikke inn på meg lenger. Jeg føler meg tryggere på meg selv, og jeg er blitt en “bedre” person om jeg kan si det på den måten. Har fått noen kommentarer fra venninner om at jeg virker som et nytt og bedre menneske, selvtilliten har økt og de synes jeg virker veldig lykkelig rett og slett. Og det er jo ikke akkurat langt i fra sannheten!

Charlie, du lurte på hvor ofte jeg må ta sprøytene;
De to første får man med 6 ukers mellomrom, alle etter nummer to settes med tre måneders mellomrom! Det gjør ikke noe vondt i det øyeblikket sprøyta stikkes inn og væsken injiseres, men etter en stund føles det litt ut som om det brenner litt nedover låret og på området hvor sprøyta ble satt. Dette går over etter noen dager, men man må regne med å være litt øm i begynnelsen.

Det er en del som lurer på om jeg føler at det er verdt å gå gjennom alt og vite at man må ta hormonsprøyter for resten av livet og jeg kan svare ganske enkelt; JA, det er så absolutt verdt det. Det er en ting man lærer seg å leve med, fordi virkningen gjør livet lettere å leve for meg. På samme måte som andre medisiner hjelper andre mennesker gjennom livet. Det er en nødvendighet for å kunne leve som seg selv!

Testo!!

Nå har jeg endelig internett og kan få oppdatert bloggen litt igjen!

Siden forrige innlegg har jeg flyttet fra Trondheim og hjem til Tromsø igjen, OG jeg har endelig fått min første sprøyte med testo!

Nå er det vel omlag 2-3 uker siden jeg fikk nåla rett i setemuskelen, som forøvrig ikke gjorde vondt. Jeg kan ikke si at jeg merker veldig store forskjeller ennå, men har lagt merke til at i ettertid har stemmen stagnert på et litt lavere punkt enn jeg var på før jeg fikk sprøyta. Det kan være at det bare er noe jeg innbiller meg, men det høres og føles slik ut. Ellers har jeg fått litt mer skjeggvekst allerede nå, men jeg hadde jo da naturlig skjeggvekst før jeg startet med testoen. Men nå tar det én dag for å få en to-dagers, hehe!

Jeg lurer på om forflyttingen av fett i kroppen er sånn høvelig startet, for det virker som jeg har blitt smalere i lårene… litt vanskelig å si, for jeg har ikke klart å kjøpt meg målebånd enda for å følge med endringene.

Hmm… jo, jeg merket en økt apetitt for mat etter en ukes tid. Og jeg fikk ikke sove i det hele og det store de tre første døgnene etter sprøyta. Det virka som om jeg hadde fått en sprøyte med flytende AD/HD om man kan si det slik. :p

Men so far so good! Legger ved et litt større bilde hvor dere kan se min lille todagers skjeggstubb på haka! Ta på dere briller, kanskje dere ser de bedre enn meg? x)

Happy Valentines-day folkens!

En reise i tankene mine

Jeg fikk et spørsmål her om dagen som jeg faktisk ikke har fått før innenfor dette temaet. Noe som kanskje mange har tenkt på, men aldri spurt om. Da jeg fikk spørsmålet ble jeg igrunn litt glad, for alt handler ikke om kroppen og dens endringer. Og ved å dele det med dere vil kanskje flere forstå hvordan enkelte eller kanskje de fleste i samme situasjon egentlig har det med seg selv.

Dette er hvertfall det jeg tenker.

- Hvordan opplever du dagen din inne i hodet ditt i en situasjon som dette?

Det er et veldig bra spørsmål. Og jeg skal være 100% ærlig og si at det er ikke akkurat lett, men “what doesn’t kill you, makes you stronger”.

Alt går veldig greit når jeg sover, da slipper jeg å tenke, se og føle. I det jeg våkner opp og sjangler meg mot badet så ligger det alltid et håp i bakhodet om at jeg ser noe nytt når jeg titter i speilet eller evt når jeg åpner øynene i det hele tatt. Et håp om at den kroppen som var der igår, er blitt borte. At alt bare har vært et en dårlig drøm, og når jeg våkner så er jeg like mye mann på utsiden som jeg føler meg på innsiden. Dette håpet blir knust hver gang jeg ser megselv som den jeg er idag. Hver gang jeg ser hvor “misformet” kroppen min er i forhold til hvordan jeg ønsker å være, er det som om jeg blir slått med en 10 tonns slegge og går rett på snørra. Jeg havner tilbake på bunnen. En bunn som mange kan bruke flere år, kanskje tilogmed hele livet på å komme seg opp fra.  Den bunnen havner jeg på hver eneste dag, og for å klare meg gjennom en hel dag må jeg klatre til topps opp til flere ganger før dagen er omme. Jeg kjemper for mitt liv, og retten til å leve ved å oppnå en hel livstid med psykisk klatring hver eneste dag. Og jeg lærer meg stadig nye måter å se på glasset som halvfullt istede for halvtomt. Jeg lærer megselv hele tiden å sette pris på livet, selv om jeg var uheldig under produksjonen og kom ut i feil emballasje.

Kroppen har vært min hindring hele livet, i alt jeg har foretatt meg. Det har sjeldent forekommet at jeg har klart å fullføre noe jeg har begynt på, fordi jeg lot megselv synke ned i den gjørma som kroppen har tilrettelagt for meg. Den omslutter meg, låser meg fast og kveler meg. Uansett hvor mye jeg prøvde å kjempe for å slite meg løs, føltes det ut som om jeg satt meg mer og mer fast. Jeg tillot aldri megselv til å innse hvem jeg er. Hele tiden prøvde jeg å finne andre løsninger på hvorfor jeg følte et slik avsky mot kroppen min, men jeg endte alltid opp på det svaret jeg helst ikke ville ha. Nemlig dette. For at jeg skal kunne leve, puste og fungere i livet må jeg få slippe ut av “fengslet” mitt, og få være meg selv. For at jeg skulle klare å krype opp fra gjørmehullet mitt igjen, måtte jeg slutte å lyve for meg selv og akseptere at slik er det.

Den dagen jeg så megselv i speilet og sa “Jeg vet hva jeg vil være! Jeg vet hva som må til, og det er helt greit!”, kunne jeg endelig starte å være ærlig, ikke bare overfor megselv, men for alle andre også. Gjørmehullet ble etterhvert enklere og enklere å krype opp fra, og jeg så endelig et lys. Jeg lærte megselv å kjenne på helt andre måter enn jeg trodde var mulig. Hver dag var som en leksjon i “hvem er jeg”. Og jo mer jeg lærte om hvem jeg egentlig er, lærte jeg også å finne et måte å leve på.

Hver dag er som en reprise som aldri tar slutt. Og jeg vet at gjørmehullet er der ennå og det har helt sikker ikke noe imot at jeg hopper tilbake og sitter fast igjen. Men jeg kan ikke tillate meg å synke inn i megselv, og bli værende der. Hverdagen er en prøvelse, det vil det alltid være. Men når jeg kom til verden var det ingen som lovde meg at livet kom til å bli enkelt. Det handler om å lære seg selv å kjenne, og skape sine egne muligheter og finne en måte å leve på uansett om du heter Ola eller Kari. Alle sliter med noe, man er ikke alene. Er man ærlig ovenfor seg selv, og innrømmer at man har et problem så vil man tilslutt finne ut av det. Man lærer seg å finne en måte å takle det på. I mitt tilfelle så er det aldri så vondt at det ikke er godt for noe. Det ligger en mening bak alt som skjer, og klarer man å se noe positivt i alt det negative vil man alltid ha styrke nok til å fortsette. Det positive for meg som var verd å holde på, som også driver meg til å fortsette å prøve og fortsette å leve er at jeg kan faktisk få gjort noe med det. Det finnes alltid en mulighet, og ser du den ikke så leter du ikke godt nok.

Ha troen på degselv!

Ikke la livet definere deg. Du skal definere livet. At the end of the day er det du og dine valg som betyr noe. Alt avhenger av om du ser på glasset som halvfullt, eller halvtomt.

Where there’s a will, there’s a way my friends, and one is only defeated when one stopped trying!

God jul!